Generasjon. gone!

Utviklingens paradoks- Generasjon. gone!
Skrevet av Jarl Kåre Haukaas

I boken Generasjon. com fra 2007 har Elise Seip Tønnesen fulgt den første generasjonen som vokste opp med flerkanaltilbud på fjernsyn. Den samme generasjonen fikk mobiltelefoner i 10-11 års- alderen og mange fikk pc’er med bredbåndstilgang i tenårene. I boken bruker Tønnesen mye materiale fra undersøkelser av mediebruk blant barn og unge fra 2001-2005. Dette som støtte for de undersøkelsene hun selv har utført og til de konklusjonen hun trekker ut av disse. Her ligger paradokset i den utviklingen som har eksplodert de siste to årene etter utgivelsen. Boken virker allerede skrevet i en helt annen teknologisk tidsalder! Det har skjedd så mye de siste årene at det hun kaller ”Sesam- generasjonen” allerede virker langt bak i tid. Boken er absolutt relevant i forhold til de generelle betraktningene om barn og unges sosiale utvikling og i rent historisk medieutviklingsperspektiv, men virker allerede noe utdatert med tanke på den medievirkelighet barn og unge vokser opp med i dag. Jeg opplever denne erkjennelsen som en bekreftelse på utviklingshastigheten vi nå opplever. Alt som skjedde i går er ”old news” i morgen. Tønnesen har et godt poeng som også fanger mitt poeng:

Det dreier seg om å forholde seg til mange signaler på en gang, samtidig som nye varianter av både hardware og software krever at mediebrukerne går inn i en konstant læringsprosess. (Tønnesen, 2007, s.20)

”Sesam- generasjonen” har blitt voksne nå. De blogger, de er på Facebook /Msn og de har alle mobiltelefoner med multimediaspiller, video/fotokamera, lydopptager og internett med turbo 3G. De er online døgnet rundt og medietilgangen er ubegrenset uansett hvor de befinner seg. De logger seg på trådløse nettverk som er blitt tilgjenglig nærmest uansett hvor det befinner seg mennesker. De kan lage større eller mindre filmer i stua og publisere disse på Youtube og/eller uendelig mange andre plasser i løpet noen få timer og noen tastetrykk. I dagens virkelighet kan/gjør den gjennomsnittelige 12 -13 åringen nøyaktig det samme! Teknologien og utstyret som skal til blir mer og mer tilgjenglig samtidig som prisene stuper. En laptop/ mobiltelefon/ bredbåndstilknyting / pc koster minimalt i forhold til for kun få år siden, noe som medfører at dette inkluderer i stedet for at det ekskluderer disse yngre brukerne. Virkeligheten Tønnesen presenterte for to år siden er fortiden i dagens nåtid. Utviklingens paradoks! Den generasjonen hun beskrev er Generasjon. gone!

Hjelp til selvhjelp- En oransje oppvåkning.

Hjelp til selvhjelp- En oransje oppvåkning.
Skrevet av Jarl Kåre Haukaas 18.4.2008


Vi lærere skal bruke digitale verktøy som en ”naturlig del av skolehverdagen” heter det så fint. Yeah, right! Trege maskiner, for få maskiner, manglende software, elever som liksom skal søke etter informasjon (og som bruker to timer på å finne den samme Wikipediasiden som alle andre klipper og limer fra), gruppearbeid hvor kun de to flinkeste (re-) produserer noe mer enn noen halvklare (-rte) bilder fra Google og svette lærere som liksom skal veilede det evigvarende kaoset som ofte oppstår. Ferdig klippet, limt og reprodusert i en powerpointpresentasjon, har elevene i de ulike gruppene i løpet av to uker lært… Det de hadde kunnet etter å ha lest to sider i naturfagsboka? Det de kunne funnet ut ved å lese fire oppslag i et leksikon? Mange lærere sitter igjen med en følelse av at det å bruke digitale verktøy i skolen tar mye tid og at den egentlige læringseffekten er heller mager. Dette scenarioet kjenner mange lærere godt til etter noen selvopplevde traumatiske runder og velger derfor bort slikt arbeid til fordel for den gode, gamle lærebokformelen. Les, memorer og spytt ut til riktig tidspunkt. Negativt innstilt, jeg? Neida, jeg har nemlig sett det ”oransje lyset”.

Rss- teknologien har tidligere for meg bare vært en lett irriterende "oransje dings" øverst til høyre i nettleseren min. Etter og endelig fått muligheten til å sette meg inn i denne teknologien har jeg nå sett det berømte, i dette tilfelle, oransje lyset. Grunntanken bak teknologien er like fantastisk som den er genial: Hvorfor løpe etter informasjon når den kan komme til deg? Hvorfor prøve å fiske i Mjøsa når storørreten plasker i bassenget utenfor ditt eget kjøkken? Hvorfor bruke tid på å finne nåla i høystakken når du har 100 stk. liggende i skapet? Nok halvpresise metaforer nå. Poenget er at denne teknologien har enormt potensial for oss lærere og for elevene i en hektisk kompetansemåloppnåelseshverdag.
Som en del av videreutdanningen ved Norsk Nettskole leste jeg boken “Blogs, wikis, podcasts, and other powerful web tools for classrooms skrevet av Will Richardson.
Etter å ha prøvd ut teknologien og brukt Netvibes som et informasjonsnav (en side hvor alle nyheter du abonnerer på samles) skjønner jeg godt bakgrunnen for dette sitatet fra boken: I think it's the one technology that you should start using today, right now, this minute. And tomorrow you should teach your students how to use it. (Richardson, 2009, s.71).
Hvordan kan denne teknologien hjelpe oss som lærere fra traumatiske opplevelser i fremtiden?

• 
  • Lærere (og etter hvert elevene) kan samle relevante kilder på et sted slik at elevene ikke kaster bort masse tid på meningsløse søk i informasjonshavet.
  • Som lærer kan du lage et informasjonsnav som elevene kan være med å bygge opp til en pedagogisk ressurs for hele skolen og som kan brukes igjen av andre lærere/elever som har samme tema senere.
  • Man sparer seg selv og elever for en masse tidssløsing.
  • Man er ikke avhengig av software (alt er nettbasert)
  • Elevene øker sin søkekompetanse ved å jobbe i/opprette/ bidra til et slikt nav.
  • Man bidrar til at barn blir mer kildekritiske ved at de har mange sikre kilder i et nav som de kan sammenlikne med eventuelle andre kilder de finner for øvrig.
  • Elever og lærere jobber sammen (interaksjon) for å skape en felles ressurs.
  • De svakeste elevene i en klasse vil kunne bidra mer fordi deres (manglende)søkekompetanse ikke vil være avgjørende for deres muligheter til å bidra i gruppen/klassen.
  • Elevenes kildevurdingsevne vil bli styrket fordi et slikt informasjonsnav synliggjør ulike kilder svært tydelig.
  
  

Selv om jeg selv har sett det oransje lyset, betyr dette nødvendigvis ikke at denne teknologien er løsningen alene for alle frustrerte lærere. Men for slike som meg (som har sett det appelsinfargete lyset), vil det kun være en hyggelig bidra med et nav i ny og ned for å dempe kollegers bruk av lærebøker og valium for å tvinge bort traumet om bruk av digitale verktøy. Litt satt på spissen det, men slike informasjonsnav vil være svært nyttig og tidsbesparende med tanke på de grunnleggende ferdighets- og kompetansemålene vi strever etter at elevene skal oppnå.

Om solsystemet i Netvibes. Praktisk, enkelt, tidsbesparende, resirkulerbart og inkluderende.

Nettsamfunn som potensiell læringsarena

Sosial web som potensiell læringsarena

En fagartikkel skrevet av Jarl Kåre Haukaas

I løpet av de siste årene har brukerne av forskjellige nettsamfunn eksplodert. I følge Petter Bae Brandtzæg, som har forsket på nordmenns bruk av ulike nettsamfunn, er hver femte nordmann mellom 25 og 75 år innom nettsamfunnet sitt daglig. Som pedagoger er dette interessant med tanke på læringspotensialet som ligger i disse nettsamfunnene. Burde ikke skolene vurdere slike nettsamfunn som en potensiell læringsarena?

Den britiske sosiologen og forskeren Neil Selwyn er kritisk til bruken av sosial web som læringsverktøy i skolen. Essensen i artikkelen "Web 2.0 applications as alternative environments for informal learning- a critical review" kan deles opp slik:

• For lite reliabel forskning på nytteverdien av dette som verktøy i skolen.
  


• Brukerne av web 2.0 er i stor grad passive mottakere og i svært liten grad bidragsytere.
  


• Unge brukeres nettsikkerhet, egen nettatferd og utrygg bruk av slike nettapplikasjoner begrenser og/eller utelukker nytteverdien for denne gruppen i skolesammenheng.
  


• Forskning viser at spesielt barn ikke er forsiktige nok ved fildeling med andre.
  
  


• Brukere med liten eller ingen kunnskap om nettsamfunn kan oppleve digital eksklusjon og digital apati.
  


• Lite grunnlag for å si at bruk av web 2.0 er et bedre verktøy ved formell læring.
  

Den amerikanske kulturelle antropologen Michael Wesch, som underviser ved Kansas State university, har en helt annen innfallsvinkel på bruken av nettsamfunn som læringsarena. I hans artikkel "Anti-teaching: Confronting the crisis of significance" har han fokus på at den utdaterte tradisjonelle undervisningen skaper uengasjerte elever som i virkeligheten ikke lærer særlig. Slik undervisning kan stå i veien for læring, mener han. Lese, huske og reprodusere er en del av læring, men den virker innholdsløs og meningsløs på de fleste studenter. Studenter han mener bare vil være opptatt av å bestå eksamen med minst mulig innsats i mangel på relevant meningsinnhold.

Han mener videre at autoritetsbegrepet i dagens digitale samfunn snart er en saga blott fordi "nobody is smarter than everybody" og viser til nettsamfunnet Wikipedia hvor hvem som helst kan være redaktør for fakta. Mening i læringssituasjoner er sentralt for Wesch. Optimal læring skjer igjennom produksjon, deling og samarbeid med sine medmennesker som på nett hvor autoritetsmenneskene står på lik linje med alle andre. "Focusing on the quality of learning, rather than the quality of teaching transforms the entire educational agenda". Wesch er opptatt av at elevene selv skal bidra til å skape fremtiden og at de gjennom denne erkjennelsen skaper innhold og mening i sin egen læringsprosess. Web 2.0 er plattformer hvor slik meningsfull læring kan skje mener han. Å skape et læringsmiljø hvor aktiv deling med mange skaper en læringsatmosfære hvor man deler med andre, bidrar med informasjon, lærer seg å være kritisk til kilder og hvor man kan dele relevante kilder med andre for felles faglig oppdatering.

Wesch og Selwyn er ikke i utgangspunktet så uenige som det i umiddelbart ser ut. Wesch underviser på universitet og Selwyns ankepunkter dreier seg mer om yngre elever enn hva Wesch holder sine foredrag om. Etter å ha sett fordrag på nett og lest artikler fra begge fagfolk, kan det virke som om alder har en signifikant betydning for når, og ikke minst hvordan, man kan implementere slike nettsamfunn som et verktøy i undervisningen. Dette fordi dette er et verktøy som kan misbrukes og kan være direkte farlig for uvitende barn i møte med en verden hvor de lett kan bli ofre for egen uvitenhet uten særdeles kyndig veiledning. I en universitetsatmosfære kan et slikt samfunn bidra til økt fokus på egen og andres læring hvor alle er bidragsytere til egen og andres læring som skaper en meningsfull læringssituasjon for studentene.

Nettsamfunnenes potensielle læringspotensiale er relevant og åpenbart tilstede i skolesituasjonen, men dette er et verktøy som man skal bruke når det er behov for dette i likhet med andre digitale verktøy. Et annet moment som blir tydelig er at nettsamfunnenes innhold og muligheter utvikles enormt raskt. Nettsamfunnene i fremtiden kan fort ivareta Selwyns bekymringer og samtidig aktivt brukes av universiteter som en meningskapende læringsplattform hvor man lærer av sine likemenn i store nettverk av skapende hjerner.

Litteraturliste:

Selwyn, Neil (2008) Web 2.0 applications as alternative environments
for informal learning - a critical review, Institute of Education, University of London [Internett] Tilgjenglig fra http://www.oecd.org/dataoecd/32/3/39458556.pdf

Wesh, Michael (2008) Anti-teaching - Confronting the crisis of significanse, Education Canada Vol, 48 (2) [Intenett] Tilgjengelig fra: http://www.cea-ace.ca/media/en/AntiTeaching_Spring08.pdf

Ressurser:

Selwyn,Neil (2008) Social networking and education: A critical perspective, presentasjon på konferanse om sosial web og læring, Universitetet i Oslo [Internett] Tilgjenglig fra www.nssl.no/filearchive/neil_selwyn_oslo.pdf

Wesh, Michael (2008) A portal to media litteracy, Foredrag, University of Manitoba [Internett] Tilgjenglig fra http://www.youtube.com/watch?v=J4yApagnr0s